Tronfjell skinner som gull i morgensola

Nettet flommer over med bilder av bar mark og vårblomster som spretter opp mellom tørt gress i solhellinger. Her i fjellbygda er det også vår, om enn en litt kjøligere og gråere enn mange andre steder. Vi må nok vente en stund til før vi kan få øye på små spirer av liv i solvarm jord. Det er begynt å bli bart mange plasser, men fortsatt har vi kalde netter, og det er skiføre like i nærheten.

Alvdal Vesfjell lyser fortsatt kritthvitt av snøen, mens det i bakken hos oss stikker tørre, brune gresstuster opp

Hanegal i friluft!

Som resten av landet har også vi hatt noen herlige dager med sol fra skyfri himmel. Hønsene får komme ut i friluft midt på dagen når det er som varmest. Og nå venter vi nytt liv på gården. Vi ser at det nærmer seg kalving for enkelte av kvigene våre, og spenningen stiger. Alle ti skal jo kalve innen kort tid, og vi håper bare det fordeler seg litt utover og ikke alle kommer på en gang! Jeg vil tro at det alltid er knyttet forventning og til dels spenning til kalving på gården, uansett om det er opplevd mange ganger tidligere. For oss er det første gang, og derfor ekstra nervepirrende. Vi har lest oss opp på temaet, så teorien skulle være inne nå. Men så er det vel som med så mye annet, at det er noe forskjell på teori og praksis!

Teorien er på plass

De kommende mødrene begynner å bli tunge. De vagger seg rundt på jordet, opp til yndlingsplassen i hjørnet med utsikt til Tron, ned til solveggen ved låven og innimellom inn i fjøset. Men i mye større grad enn tidligere ligger de helt i ro, slikker litt på hverandre og bare betrakter verden, antakelig uten anelse om hva de snart vil komme til å oppleve.

En hvil i sola av de tunge kroppene