Norsk kulturminnefond laget i 2013 en rapport der de har registrert østerdalsstuene i fylket. Østerdalsstuer er, som det står i den flotte boka som utgjør rapporten:
«…ei tømmerstue i én etasje som er inndelt i stuerom og et mindre stueareal kalt klåvå. Inngangen leder rett inn i stuerommet via en kald gang, et bislag (…) Stuetypen var typisk over hele Østlandet, og ble derfor navngitt som «den akershusiske stueform» av Eilert Sundt. Den forble den dominerende boligformen i Østerdalen mens andre bygder tok i bruk nye boligtyper. «Østerdalsstue» ble derfor etablert som en betegnelse for slike stuer i dette området.»
Vi har to østerdalsstuer på gården vår. Den ene er selve sommerstua, det vesle huset som var boligen vår første halvannet året vi bodde her på Storeggen. Huset, som østerdalsstuer flest, ser så lite og unnselig ut fra utsiden, men viser seg romsligere og gir en følelse av lys og luft når man kommer innenfor.
Sommerstua i vinterskrud
Sommerstua innvendig, også kalt «gammelstua». Til høyre bakak fotografen, er grua, og midt i mot den, inngangen fra det kalde bislaget. Akkurat som beskrevet at østerdalsstuene er.
Den andre østerdalsstua vår, er det ikke fullt så lett å få øye på. Den er en integrert del av det store våningshuset som nå er satt i stand og er vår nåværende bolig. Vi har fått høre ulike historier om huset, og en versjon er at det skal være sammensatt av tre mindre hus; en opprinnelig, nokså stor østerdalsstue, som i dag utgjør storstua og mesteparten av første etasje (med unntak av de nye påbygde delene med våtrom og inngangsparti samt dagligstue og forstue). De to andre husene skal ha blitt til henholdsvis resten av første etasje, og andre etasje. Jeg vet ikke om alt dette er helt korrekt, men mye tyder på at det kan være nettopp slik. Tømmerveggene har under restaureringen kommet frem i lyset, også innvendig, og vi ser at veggene som i sin tid skal ha utgjort østerdalsstua, har mye grovere (tjukkere) tømmer enn resten av huset. Vi kan også tydelig se sporene etter tilhoggingen, eller teljingen, av tømmeret, som må ha foregått med øks. Jeg slutter aldri å undre meg og fascineres over hvordan våre forfedre med enkle hjelpemidler kunne lage så flotte hus og møbler i hine hårde dager. Ikke minst når jeg ser den svære åsen i toppen av taket i østerdalsstuene. Hvordan fikk de den på plass, mon tro?
Åsen i taket er drøyt 50cm i diameter, og lengden på stua er over 6 meter. Det må ha vært litt av et løft å få den på plass!
Vi kan se at den lave delen av huset, som utgjør storstua, er en opprinnelig østerdalsstue
Her er storstua innvendig. Den originale grua er restaurert, men her er det ikke inngang direkte vis a vis grua, slik som var vanlig. Den åpne døra fører inn til kjøkkenet, som også var en del av den opprinnelige østerdalsstua.
Inne i dagligstua kan vi se hvordan de ulike delene har ulikt tømmer, og derfor sannsynligvis er av ulik tidsepoke. Denne nærmeste veggen til høyre er av «nyere» dato, antakelig fra tidlig 1800-tall, mens tømmeret på veggen vi ser rett frem, har mye større dimensjon, og kan være tatt ut så tidlig som på 1600-tallet. Den må ha vært yttervegg på den originale østerdalsstua.
Nærbilde av tømmeret viser øksehogg og sprekker. Virkelig tæret av tidens tann!
Utvendig ser vi igjen storstua, den laveste delen til høyre i bildet. Den høyeste delen av huset, kan altså være sammensatt av to ulike hus, som i dag utgjør henholdsvis første og andre etasje. Til venstre er tibygget som nylig er satt opp for å romme våtrom/teknisk rom.
Jeg må også ta med et bilde fra den ene kjelleren. Taket består av digre skiferplater. Veggen er godt over meteren tjukk.
Storeggen 