Vi har laget ny kjellerlem! Den gamle var både råtten og hullete og direkte farlig for dem som måtte tulle seg bort på den. Da vi åpnet lemmen, fant vi en trapp full av leirjord, isolasjonsmateriale og glassbiter. Ikke særlig hyggelig, og det var bare å finne frem spaden for å få gravd ut det verste for å komme frem til døra. Materialene som vi brukte til den nye kjellerlemmen er fra det gamle inngangspartiet på hovedhuset, det som ble fjernet for et par uker siden (se tidligere innlegg). Dermed har den en fin gammel patina, og passer til den tjærebredde Østerdalsstua vår.

Jeg fant forresten ut litt om ordet lem. Ikke så ofte brukt, og sikkert mange som ikke har hørt ordets alle sammenhenger før. I følge den digitale ordboka Wictionary, kan det bety en plate eller luke som brukes foran en åpning – altså f.eks. en kjellerlem. Det står også at det kan bety hems eller loft, noe som var nytt for meg. Videre kjenner vi jo til de tre betydningene bevegelig kroppsdel, det mannlige kjønnsorgan, eller også «medlem av en spesifisert gruppe» som fattiglem, eller menighetslem. Disse tre er intetkjønn, et lem. De kommer fra norrønt limr, mens platen eller luka over kjellertrappa (og hems/loft) kommer fra hlemmr, fortsatt norrønt.

Mitt nærmeste forhold til kjellerlemmen, er sangen om Tuppen og Lillemor:

Tuppen og Lillemor bor gård i gård;
begge har øyne blå, lysegult hår,
sløyfer i flettene, sløyfer på sko,
forkle med lomme på har de begge to.
Hjem i fra skolen pent hånd i hånd
daglig de knytter «evig vennskaps bånd».
Men plutselig en dag kom de opp å slåss,
«Nå får du aldri mere komme hjem til oss!»

Du få’kke leke mer i våres gård!
Jeg er’kke venner med deg mer.
Jeg skal skli på kjeller-lemmen,
mens du står utenfor og ser.
Du får’ke klyve mer i våres trær
for jeg er’ke glad i deg!
Du får’ke leke mer i våres gård,
når du er så slem mot meg.»

Veien til skolen var fryktelig lang
da de gikk hver sin vei for første gang.
Time på time gikk – ikke et ord!
Begge var på gråten. Sorgen var så stor.
Men i det siste store frikvarter
kan ikke Lillemor greie det mer.
«Tuppen! Jeg angrer så på det du vet.
La oss være venner i all evighet.

Kom å bli med bort i våres gård!
Vær’ke sinna på meg mer!
Vi skal skli på kjellerlemmen,
mens de andre står og ser.
Du kan gjerne klyve i våres trær.
Det skal bare du og jeg.
Kom og bli med bort i våres gård,
for jeg er så glad i deg!»

Heldigvis ble de to, i god Margrethe Munthes ånd, venner igjen i siste vers, og skulle begge fortsette å skli på kjellerlemmen. Nå var det ikke Margrethe Munthe som skrev sangen om de to kranglete småjentene. Jeg ble faktisk litt skuffet da jeg oppdaget at sangen ikke engang er opprinnelig norsk. Derimot heter den I Don’t Want To Play In Your Yard, også kalt Playmate og Two Little Maids. Den er  krevet av amerikanske Philip Wingate i 1884. Det var Wilhelm Dybwad som oversatte sangen til norsk. Men tilbake til vår kjellerlem. Den er slett ikke å anbefale til skliing! For det første er den nok ikke så bratt at det er mulig å rikke seg overhode, og om du skulle gjøre det, vil det straks sitte digre trefliser i bakenden! Utover den detaljen, er det blitt en riktig fin kjellerlem, synes jeg! Her ser du prosessen: