Lasskjørerne har kommet til Tynset

Lasskjørere på vei sørfra til Rørosmartnan har kommet til Tynset/Tolga. Vi traff noen av dem på riksvei 30 ved Telneset i dag. Så svingte de av fra riksveien og inn mot den flotte gården Eggenget over grensen til Tolga. Her skal de hvile og kose seg før ferden fortsetter nordover. De har fortsatt fire, fem mil igjen til de når Røros. Tirsdag er det åpning av den 160. martnan,og rundt 80 hesteekvipasjer er ventet i en lang, lang rekke inn til idylliske og vakre Røros. Det var et koselig syn å se de som passerte våre områder i dag, og i år var de heldige med været. Minus tjue eller mer er ikke uvanlig på denne tida, men nå har det i flere dager bare vært 3-4 kuldegrader.

Lasskjørerne kommer

Lang, lang rekke med hester, sleder, bikkjer, voksne og unger

Lang, lang rekke med hester, sleder, bikkjer, voksne og unger

Ekvipasjen er på vei inn til Eggenget gård til en velfortjent hvil

Ekvipasjen er på vei inn til Eggenget gård til en velfortjent hvil

Klokka kimer og ønsker alle velkommen inn på tunet

Klokka kimer og ønsker alle velkommen

Lasskjørerne har, tradisjonen tro, kledd seg godt, men i dag er det bare noen få kuldegrader

Lasskjørerne har, tradisjonen tro, kledd seg godt, men i dag er det bare noen få kuldegrader

Dyra må få mat og stell

Dyra må få mat og stell

En fornøyd gamp kan hvile ut, og tygge i seg en deilig porsjon høy

En fornøyd gamp kan hvile ut, og tygge i seg en deilig porsjon høy

Når hestene har fått sitt, er det tid for folk å få noe å bite ti'

Når hestene har fått sitt, er det tid for folk å få noe å bite ti’

Alle de flotte ulike sledene er fullastet med skinnvarer og annet gods

Alle de flotte ulike sledene er fullastet med skinnvarer og annet gods

Flagget til topps på flotte Eggenget gård hilser alle lasskjørerne

Flagget til topps på flotte Eggenget gård hilser alle lasskjørerne (og oss andre, nysgjerrige, også)

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , | 3 kommentarer

Snart Rørosmartnan!

”Fra 1854 av skal der i Røros avholdes et marked der begynder næst siste tirsdag i februar Måned og varer til den påfølgende fredag.”  Slik heter det i en kongelig resolusjon fra 1853. Det anslås at Røros bergstad var et handelssentrum for minst 30.000 mennesker på den tida da Rørosmartnan ble opprettet. Til helga kommer noen av de tradisjonsrike fôrbøndene/lasskjørerne innom Tynset på sin ferd mot Røros og martnan som starter tirsdag i neste uke. Det er handelsfolk som kjører med hest og slede og som etter gammel tradisjon reiser i flere dager og har med varer fra sitt distrikt. Noen kommer fra sør, på Hedemarken, noen fra Gudbrandsdalen, noen fra lenger nord i Trøndelag og noen fra Sverige. Det ventes et åttitalls hesteekvipasjer til Bergstaden til årets martna som er den 160. i rekka. Høydepunktet er, uten tvil, ekvipasjen med alle kjørerne inn til sentrum under åpningen av martnan.

Her kommer hesteekvipasjene inn til åpningen av martnan et tidligere år

Her kommer hesteekvipasjene inn til åpningen av martnan et tidligere år

Hestene stalles opp i ferdasgårdene og utgjør et fargerikt innslag der publikum kan handle tradisjonsrike varer, få en kaffetår fra bålkjelen og kanskje høre noen «gode» historier eller litt buskmusikk på kjøpet. Mange er kledd i god og varm (men akk, så tung!) vømmøl, ullgensere og skinnklær. Det er ofte kaldt på Røros på denne tida. Jeg har sjøl opplevd å være på martnan i minus tretti. Byen preges forøvrig ellers av masse humør, glade mennesker og en høy grad av det noen nok vil karakterisere som harryfaktor. Det ventes rundt 80 000 besøkende i bergstadene disse fem dagene, en formidabel befolkningsutvidelse fra det normale som er drøyt 5.500. Dessverre har jeg ikke anledning til å få med meg åpningen i år, men har planer om en tur oppover på avslutningslørdagen, 23. februar. I så fall kommer jeg tilbake med innlegg fra dette besøket. Men først skal jeg sjekke ut lasskjørerne som hviler her på Tynset i helga.

martnan_1264419381

Folkehav, med landemerket, Røroskirka, i bakgrunnen under martnasåpning

Bilder fra internett
Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Detaljer

Fokus på  detaljer, store eller små,  kan gi et annet bilde av ting. Her har jeg forsøkt å fange noen slike i mine omgivelser her på gården.

Publisert i Bygdeliv, Fra gammelt av | 2 kommentarer

Jeg vil slå et slag for sparken!

Sparken – eller mer korrekt, sparkstøttingen, er først beskrevet i Piteå i Nord Sverige i 1872. Den er altså ikke helnorsk, slik mange kanskje tror. Etter 1900 ble den vanlig også i Norge, og «særlig yndet» var den i bruk hos ungdommen, heter det i Aschehougs leksikon fra 1925. Sparken ble i begynnelsen produsert av bygdesmeder og meiene var da av tre med  jernbeslag under. Etter 1930 ble den fremstilt industrielt og meiene ble etter hvert laget av stål, noe som gjorde dem mer fleksible, og sparken ble lettere å styre.

I tillegg til Norge og Sverige, er sparken også vanlig å bruke i Finland. Den produseres fortsatt i dag flere steder, bl. a. av firmaet Norax på Tynset.Dessverre har årets salg vært dårlig for firmaet. Jeg lurer på om jeg skal gjøre mitt for å støtte opp, da jeg trenger en ny…

Det ideelle sparkføret er middels glatt, der meienes glid er godt balansert opp mot friksjonen mellom skoen og underlaget som er nødvendig for framdriften. Man kan da lett nå opp i hastigheter på rundt 15-20 km/t, eller enda mer i nedoverbakker. Her oppe i Fjellregionen er som regel spark et perfekt fremkomstmiddel, så lenge ingen finner på å strø eller salte, slik man gjør lenger sør i landet. Likevel bør man være oppmerksom, ellers kan det lett bli bråstopp når meiene skjærer ned på grusen eller det ligger en stein i veien. 

På Tynset står verdens største spark. Du kan se flere bilder av den da den ble avduket i 2011 her.

Og det beste av alt; sparken forurenser ikke i det hele tatt, og den kan benyttes som et treningsapparat slik at man kommer i form.

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Jutulhogget

Østerdalen kjenner mange bare som et laaangt, litt tungt og dystert dalføre med en uendelighet av trær man må passere for å komme til mer spennende områder. Men Østerdalen gjemmer på noen hemmeligheter og har faktisk ganske mye mer å by på enn furu og gran, og her skal du få se noe av det mest spektakulære, nemlig Jutulhogget. Hvis du kommer helt nederst på innlegget, kan du lese sagnet om de to jutlene som er opphavet til navnet.

DSC_0484

Jutulhogget er Nord Europas største canyon. En canyon er, i følge Wikipedia, en dal med steile sider som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned gjennom hard berggrunn. Ordet brukes bare om de store dalene, mens de små kalles gjel eller juv. Jutulhogget ligger 20 km sør for Alvdal sentrum, og stammer fra siste istid, 8-10 000 år siden. Da lå det en bredemt sjø, Nedre Glåmsjø i området Hanestad – Rugeldalen. Sjøen var på det tidspunktet like stor som dagens Mjøsa. Jøkullaup kalles det når store flommer forårsaket av plutselige nedtappinger av slike sjøer. Sjøen presset seg frem under bre-isen og smeltet en bred tunnel. Vannet dundret over Barkaldkjølen, fosset østover og gravde ut en stor kløft i fjellet. Det ble dannet en svær vifte med stein ut i Tylldalen. Flomvannet sprengte seg videre nedover Rendalen, ut i Østerdalen igjen ved Rena og frem til iskanten i Elverum hvor det på den tiden møtte havet.

Jutulhogget er 2,5 km langt, og ligger vest–østlig retning. De stupbratte veggene i den vestre delen er over 100 meter høye, lenger øst 220–240 meter. Bredden ved den øvre randen er fra 150 til 400–500 meter. I1959 ble Jutulhogget fredet som naturreservat og det er senere tatt inn i Hedmark fylkes kvartær-geologiske verneplan.

På strekningen mellom Koppang og Alvdal er det godt skiltet opp til Jutulhogget. Parkeringsplassen ligger bare noen hundre meter opp fra riksveien. Her er den beste utsikten ned i hogget.

Jutulhogget skimtes fra riksvei 30

Jutulhogget kan skimtes også fra riksvei 30

CIMG8021
Dersom du kommer fra Rendalen til Tylldalen, kjører du av ved Midtskogen der det er skiltet til Barkald. Da må du over fjellryggen og ned til parkeringsplassen. Du kan også stoppe oppe på fjellryggen og ta en liten tur ned til Veslehogget. Juvet kan utforskes nærmere nedenfra, eller du kan kjenne suget fra avgrunnen ytterst på kanten av stupet på toppen.

Vil du gå gjennom hogget, er det best å starte ved parkeringsplassen. Der er det en sti som fører ned. Men vær oppmerksom på faren for steinras! Turen gjennom hogget er grei, men den krever godt fottøy. Ved Hoggtjønna er det best å klatre opp på nordsida. Der kommer du på en vei som fører ned til en fløterdam, og derfra går det vei inn til riksveien mellom Rendalen og Tylldalen.

Navnet JUTULhogget knytter seg til et sagn om at det var Rendalsjutulen som hugget fjellkløften i den hensikt å føre Glomma over til Rendalen, noe han i siste liten ble hindret i av Glåmdalsjutulen, som slo ham i hjel. Det finnes mange varianter av dette sagnet, men denne versjonen er den jeg kjenner best:

«Rendalsjutulen i Sølenfjellet var avundsjuk på Glåmdalsjutulen i Tronfjellet fordi han hadde så mye større elv gjennom dalføret sitt. Så fann han på at han ville leie Glåma over til Rendalen. Til det laga han ei kjempesvær øks og gav seg til å hogge laus på fjellryggen. Det første hogget gjekk noko skeivt – heile 45 grader nord-vest for den retninga som vassrenna skulle ha. Skaret etter dette heiter Veslehogget. Så vart han arg fordi det første hogget gjekk så skeivt, og hogg andre gongen til av all si makt. Det vart ei veldig fjellkløft nesten over til Barkald. Det ramla og larma så fælt at Glåmdalsjutulen vakna og spurte kva som stod på. «Ei høgg vasstro åt kvennom mine», ropa Rendalsjutulen, mens han svingte øksa til det siste hogget. Men da hadde Glåmdalsjutulen vorte heilt vaken. Han slengde av garde ein kjempestor stein. Den råka Rendalsjutulen midt i skallen så han datt livlaus om på austsida av Tysla. Der kan ein sjå grava hans attmed vegen den dag i dag. Det siste hogget som kunne ha fått Glåma til å renne gjennom fjellryggen til Tylldalen og Rendalen, vart det altså ikkje noko av. Ein dryg halv-kilometer står att. Den store steinen vart liggjande att på Fonnåsfjellet.» 

DSC_0475

Om juvet skyldes jutulens øks eller ismassenes voldsomme utgravninger er ikke godt å si, men imponerende er det uansett!

Publisert i Fjellregionen | Merket med , , , | 1 kommentar