Ute på Tyve, den store, flate sletta mellom åsene som utgjør Tynsetbygda, slynger de to elvene Glomma og Tunna seg i store svinger, og mellom dem er det dyrka mark med poteter og gras. Det har vært dyrkning på sletta i uminnelige tider og det står fortsatt flere gamle løer i utkanten av jordlappene.

Ikke så lett å se at jorda er dyrket nå når snø fortsatt dekker landskapet. Og selv om elvene er is- og snødekket, ser vi hvordan de slynger seg rundt på Tyvesletta.

Løer er fra gammelt av betegnelsen på en lagringsplass for korn eller, her i Nord-Østerdalen, for vinterfór til husdyra. Det er fortsatt en vanlig bygningstype å se i det norske kulturlandskapet.

Dessverre ser det ut til at løene ute på Tyve  antakelig ikke vil bestå særlig lenge.  Jeg har sett bare en som er tatt ordentlig vare på , den vesle tømmerløa som vi ser fra kjøkkenvinduet vårt, ikke langt fra Glommas bredd.

Denne vesle løa er restaurert og er et fint gammelt kulturminne på jordet nedenfor gården vår

De andre ser ut til å synge på siste verset. Når taket lekker, eller enda verre, delvis eller helt mangler, tar det ikke lang tid før hele bygninger kollapser. Vi ser nå flere løer på Tyve som er i ferd med å ende opp slik. Bare i løpet av de par siste åra har forfallet satt fart. Min fascinasjon over gamle hus er stor, om det er uthus, våningshus eller herskapshus, for den del.  Jeg blir litt trist av å se de gamle husene nærmest gå i oppløsning foran øynene på meg, selv det som i utgangspunktet er kun simple plankebygg. Det er en del av historien vår som er i ferd med å forsvinne når løene blir borte.

Turstien, Nebyrunden, går forbi flere av disse løene som nå er i ferd med å kollapse. I dag fotograferte jeg dem jeg passerte på turen. For noen er forfallet langt fremskredet og det er kun et tidsspørsmål før de ramler helt sammen. Andre vil nok bli stående lenger, men i løpet av få år, er de alle borte, dessverre.