I dag er det 115 år siden min kjære mormor, eller mommo, som vi sa, ble født. Hun vokste opp på gården Jonsmoen i nabobygda Alvdal. Som 27-åring giftet hun seg med Karl Håkon på Storeggen, og ble dermed gardkjerring her. I den store stua vår, som mormor kalte peisestua har det, naturlig nok, på hennes tid vært en peis. Eller, jeg vil heller kalle det ei åpen grue, hovedsaklig laget av klebersten. Steinene antas å være tatt ut i et lokalt kleberstensbrudd. På det gamle bildet av mormor og morfar sammen med amerikaslektningene i 1937, ser vi peisen slik den var den gang. Ikke trodde jeg at det skulle være mulig å få til en tilsvarende peis med de samme kleberstenene, men der tok jeg feil!

Vi hadde ikke gjort så mye i dette store rommet. Det vil si, ikke så mye som syntes så godt. Jo, bevares, det har da blitt jobbet her, og! Skiftet grunnmur, støpt gulv, lagt rør til gulvvarme… Men altså, peisen: Fra å ligge som en steinhaug i hjørnet ved pipa, har grua reist seg, nærmest som en fugl Fønix fra asken. Mureren, Oddbjørn Digre, har gjort en formidabel jobb, syns vi. Han har limt de enkelte kleberstensbitene sammen igjen, løftet dem på plass, og bygget hetta og muren forøvrig opp fra bunnen av. Tung, støvete jobb, det kan jeg skrive under på, etter å ha fulgt arbeidet fra sidelinjen. Men se, hvilket flott ildsted vi har fått:

Fra mormors album – amerikabesøk, 1937. Her ser vi den store rundovnen står på høyre side, bak mormor. Vi ønsker oss en sånn, såkalt «rundbrenner» men av praktiske årsaker er det nå laget plass til den på venstre side av grua.

Og her er hele prosessen, trinn for trinn:

Så får vi se hva som videre skjer videre med det flotteste rommet i våningshuset.